Gå til hovedinnhold

En hyllest til alle hverdagsheltene i barnehagen - Jula 2020!

Photo by: unsplash.com - Carolyn V

Nå kan det snart ikke bli våtere og mørkere. Det har plaskregnet hver bidige dag i desember, og selv om 2020 har bydd på langt mer alvorlige problemer enn været, så hadde jammen en litt lettere værtype og en smule dagslys gjort disse problemene noe enklere å håndtere. Nå trenger vi snart å få øye på litt lys i tunnelen.

Dette har i sannhet vært et litt vilt år, hvor vi har fått god bruk for Pippi-sitatet «det har jeg aldri prøvd før, så det klarer jeg sikkert» … Vi har aldri før lært, og fått til, så innmari mye! Og vi har fått det til sammen!

I fjor på denne tida visste vi faktisk ikke om kohorter, det var et helt ukjent ord, de færreste hadde antibac i veska, og munnbind var noe hysteriske turister gikk med. Vi visste ingenting om rød, gul og grønn drift, og ingen hadde noensinne tenkt tanken på at det gikk an å stenge en barnehage over lengre tid. Vi klemte hverandre, gjorde plass til en ekstra i sofaen, smakte på hverandres mat, og vaska hendene når vi hadde vært på do.

Vi passet hverandres barn, delte på vikarer, en time her, en time der, - og hosta i vilden sky, på offentlig sted. Våkna vi opp med sår hals og hodeverk, tok vi to ibux, en kopp med varm te, og gikk på jobb. Vi snakka lenge med foreldrene i garderoben, hadde store møter i trange rom, og delte lekene broderlig.

Korona har slått ut veldig ulikt, og jeg tenker at en yrkesgruppe som virkelig har fått kjørt seg, som frontsoldater i koronakrigen, er barnehagefolket.

Dere har tatt imot barn som hoster og snørrer og nyser, forsøkt å orientere dere i jungelen av gammelt, nytt og rest-snørr. Blitt smitta sjøl, vært hjemme, tatt ubehagelig koronatest, for så å klareres for ny innsats i felten. Dere har organisert foreldrekø i garderoben, vært sikkerhetsvakter for å holde meteren. Noen ganger har dere hatt pause på gulvet rundt om i gangene, fordi det er for lite plass på pauserommet. Vasket leker, prøvd å underholde barna, gjøre utetiden spennende, på de bittesmå kohort-lekeplassene dere har til rådighet. Sånn har høsten gått, mens det har blitt stadig mørkere, og hele tiden regn. Frustrerte foreldre, utålmodige barn, - dere tar det meste med et (etter hvert litt slitent) smil. Vikarer overalt, krevende å få dagene til å gå rundt, takk og pris for Adecco. Uten dem hadde vi vært fulle av stresseksem hele gjengen.

På privaten har dere måttet velge ut et par nærkontakter, holde avstand, redusere sosialt liv, men på jobb? På jobb er vi nede i millimeters avstand, og unger og voksne overalt. Bleieskift og våte kyss. Buss til og fra, og flere nærkontakter enn du kan telle hver eneste dag. Smittevern? Avstand? Tenker vi sier, «vask hendene og lykke til!»

Vi jobber og sover, gjør vår plikt, holder ut, og daglig ser vi at dere gir barna gode opplevelser, og flotte øyeblikk av hverdagsmagi. Men alt det gøye på fritida, det er satt på vent. Alle de tingene vi ellers fyller livet med, som gir oss glede og energi, de må vi la være enn så lenge.

Nå er alle slitne. Vi reduserer åpningstida i juleferien, og håper at det blir mulighet for alle å få så mye ferie som råd er. Dere hadde fortjent gavekort på en sydentur av ledelsen, men det er så vidt vi har penger til julelunsj. Pengene går til håndsprit og tørkepapir.

Hold ut, det blir snart bedre! Det hjelper at sola snur, det hjelper når det heter januar, og det hjelper når det heter 2021. Sprøyta er på vei, det er bare å brette opp genseren.

TAKK! For at dere gjør jobben deres! TAKK for at dere står i det, selv om dere egentlig ikke tør! Takk for at vi kan være sammen om dette!

God jul, hvil godt, vær sammen med dem du er glad i, og se godt etter, - rett rundt svingen er det lys i tunnelen!

Tekst: Enhetsleder Gudrun Svensson, Møllestua barnehage

Kommentarer

Mest leste artikler

Praksisfortellinger - en bit av virkeligheten

En praksisfortelling er ikke det samme som en observasjon. En praksisfortelling representerer ikke den «faktiske» situasjonen eller personene som handlet, men er en beskrivelse av en situasjon som man kan reflektere rundt. Fortellingen skal være en illustrasjon på noe som er sant og ekte. Man skal kunne gjøre seg tanker om hva som foregår i en «slik type» situasjon. En praksisfortelling trenger ikke være sann, i streng forstand, men den må være sannsynlig. Det vil si den må være gjenkjennelig i barnehagefeltet. Fortellingen er fiktiv, basert på en observert (eller typisk) hendelse. Fortellingen betraktes slik sett som løsrevet fra den «opprinnelige situasjonen». Den skal formidle poeng og sammenhenger, som den barnehageansatte har konstruert i ettertid og skal «se tilbake» på en hendelse. Ut fra det man har sett, konstruerer man en begynnelse, høydepunkt og slutt, som ikke nødvendigvis var kjent for personene som handlet i den «opprinnelige situasjonen». Hvorfor jobbe med pr

Små barn av regnbuen

"Barnehagen skal bygge på grunnleggende verdier i kristen og humanistisk arv og tradisjon, slik som respekt for menneskeverdet og naturen, på åndsfrihet, nestekjærlighet, tilgivelse, likeverd og solidaritet, verdier som kommer til uttrykk i ulike religioner og livssyn og som er forankret i menneskerettighetene.  Barnehagen skal fremme demokrati og likestilling og motarbeide alle former for diskriminering" (Lov om barnehager). I barnehagene våre går det barn som er forskjellige på mange slags måter. Barn fra alle verdens hjørner, som ser ulike ut, har forskjellige morsmål, og som vokser opp i et mangfold av varierte familier. Noen bor sammen med mamma og pappa, andre med to mødre, noen sammen med bestemor, andre kanskje hos en fosterfamilie. I samfunnet vårt lever alenemødre, alenefedre, kjernefamilier og storfamilier med tallrike søskenflokker side om side. Noen tror på Gud, eller  Allah, andre er kanskje buddhister, og noen har nok med å tro på seg selv. Sånn er verden i 20

Samisk kultur - en del av det norske mangfoldet.

Årets storbykonferanse har nettopp funnet sted i Tromsø, - "en samisk by", hevdet ordføreren (som var fra Bergen!) Byen har nettopp åpnet en ny samisk barnehage , basert på samisk kultur og språk . Vi fikk også et møte med Samisk Høgskole , og Asta Balto som snakket om samiske tradisjoner:"Fra tradisjonell oppdragelse til pedagogikk". Den samiske kultur har hatt dårlige kår i Norge. Både språk og tradisjoner er nå i ferd med å bli "tatt tilbake" - dekolonisert. Som eksempel kom det, så seint som i 1985, en lovendring som gjorde det lovlig å undervise på samisk i grunnskolen. Opprettelse av sametinget og samisk høyskole var andre milepæler. I dag bør det være like naturlig å lære av vårt eget urfolk, samene , som det er naturlig å lære av andre kulturer som er representert i vårt land. I mangfoldsperspektivet bør samisk kultur og tradisjon , som en del av det norske, kunne være en inngangsport til å forstå andre og mer fremmede kulturer. Temahefte om samis