Barna på Tinnstua barnehage vet hvordan digitale tavler virker og hvordan de skal brukes. Digitale verktøy er kommet for å bli. Om det blir i Pod og digitale tavler slik de ser ut nå som er fremtiden, det er det ikke lett å si, men at IKT er en del av framtidas måte å lære på og kommunisere på, det er det få som er uenige i. Noen er skeptiske til hvordan vi eksponerer selv små barn for dette, andre mener at vi ikke begynner tidlig nok. Ved Dronning Mauds Minne Høyskole, forskes det på hvordan datamaskiner kan brukes i barnehagen. De digitale verktøyene muliggjør noen prosesser som de ser som veldig aktuelle i arbeid med småbarn. Doktorgradstipendiat Mari Ann Letnes sier hennes fokus er på mestring. Vi vet jo alle hvor stort det er når vi har skapt noe – det gir en utrolig god følelse. Det er viktig, ikke de digitale verktøyene i seg selv. Vil tro de små foreleserne fra Tinnstua også kjente at de hadde fått til noe bra etter forelesningen for studentene på Uia.
En praksisfortelling er ikke det samme som en observasjon. En praksisfortelling representerer ikke den «faktiske» situasjonen eller personene som handlet, men er en beskrivelse av en situasjon som man kan reflektere rundt. Fortellingen skal være en illustrasjon på noe som er sant og ekte. Man skal kunne gjøre seg tanker om hva som foregår i en «slik type» situasjon. En praksisfortelling trenger ikke være sann, i streng forstand, men den må være sannsynlig. Det vil si den må være gjenkjennelig i barnehagefeltet. Fortellingen er fiktiv, basert på en observert (eller typisk) hendelse. Fortellingen betraktes slik sett som løsrevet fra den «opprinnelige situasjonen». Den skal formidle poeng og sammenhenger, som den barnehageansatte har konstruert i ettertid og skal «se tilbake» på en hendelse. Ut fra det man har sett, konstruerer man en begynnelse, høydepunkt og slutt, som ikke nødvendigvis var kjent for personene som handlet i den «opprinnelige situasjonen». Hvorfor jobbe med pr
Kommentarer
Legg inn en kommentar