25. mai 2018

Praksisfortellinger - en bit av virkeligheten


En praksisfortelling er ikke det samme som en observasjon. En praksisfortelling  representerer ikke den «faktiske» situasjonen eller personene som handlet, men er en beskrivelse av en situasjon som man kan reflektere rundt. Fortellingen skal være en illustrasjon på noe som er sant og ekte. Man skal kunne gjøre seg tanker om hva som foregår i en «slik type» situasjon. 

En praksisfortelling trenger ikke være sann, i streng forstand, men den må være sannsynlig. Det vil si den må være gjenkjennelig i barnehagefeltet. Fortellingen er fiktiv, basert på en observert (eller typisk) hendelse. Fortellingen betraktes slik sett som løsrevet fra den «opprinnelige situasjonen». Den skal formidle poeng og sammenhenger, som den barnehageansatte har konstruert i ettertid og skal «se tilbake» på en hendelse. 

Ut fra det man har sett, konstruerer man en begynnelse, høydepunkt og slutt, som ikke nødvendigvis var kjent for personene som handlet i den «opprinnelige situasjonen».
Tips til bearbeiding av nedskrevne fortellinger fra barnehagehverdagen:
  • Er fortellingen lang, så se om den potensielt rommer flere fortellinger. Tenk korte sekvenser.
  • Prøv å se hva det gjør for historien at personene bytter kjønn. Hvilke refleksjoner gjør vi oss hvis det handlet om en gutt? Gjør vi oss andre tanker enn hvis det handlet om ei jente? Kan det gi nye refleksjoner hvis vi endrer den voksnes rolle i historien til å handle om en barnehagelærer i stedet for en assistent? 
  • Gi deltakerne i fortellingen navn, men ikke bruk deres egne. Skriv alder på de voksne i parantes, og rolle når det er voksne. Ikke bruk jeg-person i historien men skap en distanse ved å lage et fiktivt navn.
  • Ta bort generaliserte eller lukkede beskrivelser (Eks. «førte henne inn i leken igjen», «samlet barna», «fikk roet situasjonen» osv). Forsøk å åpne beskrivelsen ved å skildre ytterligere «hvordan» noe foregår og gjøres (kroppsutrykk og kroppsholdninger, direkte tale, materialbruk osv.)
  • Unngå adjektiver som beskriver eller fortolker indre følelser, intensjoner og tankeliv, samt generaliserende beskrivelser som: «han pleier jo alltid», «hun var trist», «de hadde kranglet i leken ute før på dagen» osv.
  • Prøv å lete etter kompetente barn i praksisfortellinger. Det ser ut som at det er lett å finne historier om kompetente voksne med en god praksis, men barnas opplevelser og mestring er jo målet med vår praksis.

TRØSTE 

Barna leker inne på avdelingen. Under leken faller Trine (1) på gulvet. Hun setter seg opp på knærne og roper: “Ida!”. Ida (2), løper bort, tar Trine i hånda og hjelper henne opp på beina. “Trøste? sier Ida og kikker bort på Trine”.  Trine nikker. Ida gir henne en stor klem før de tusler bortover gulvet sammen.
#FLiK verdiene #livsmestring og helse  #bærekraftig utvikling #barn og barndom 

Hvorfor jobbe med praksisfortellinger?

Verdien av å arbeide med praksisfortellinger, er at de er «ladet» med verdier og perspektiver på tematikk som berøres. Målet med å skrive praksisfortelling er å åpne for nye, alternative og nyanserte tolkninger av barn, ansatte eller foreldre. Desto rikere skildringer gjøres, desto mer nyansert forståelsesramme får vi å jobbe med. 

I Kristiansand kommunes nye mal for årsplan er praksisfortellinger lagt inn som en illustrasjon av hvordan verdiene i rammeplanen (og FLiK) kommer til uttrykk i barnehagens hverdag. Historien over er et eksempel på hvordan en slik fortelling kan være. 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar